Å arrangere kjærligheten

Støvet blir stadig løftet opp fra bakken i det tunge kjøretøy ruller bortover landevegen. Det etterlater seg en tåke som fyller luften. Det er å vondt puste.  Til tider er det umulig å se det som bare ligger et par meter for føttene. Det er noe symbolsk i dette. Denne usikkerheten som fyller luften. Partiklene trenger seg inn i stoffet på den hvite kjolen hennes og gir den en noe mørkere farge. I likhet begynner alvoret rundt det som nettopp har funnet sted, sakte men sikkert å synke inn. Feststemte mennesker ligner nå et begravelsesfølge som gråtkvalt følger sin søster, venn og datter til bussen som står parkert et steinkast fra kirken. Den skal kjøre henne vekk fra dem, og til sitt nye hjem. Til en ukjent by, hos en ukjent familie, med en ukjent mann. Sin nye ektefelle.

 

Det lignet ikke de bryluppscenene jeg har vært vitne til tidligere. En mann og kvinne som etterlengtet gir hverandre sitt ja, og som i et lykkerus trer ut av kirkedøren. Et par som i kjærlighet lover sitt liv til hverandre. Dette bryllupet hadde et annet preg. Et preg av noe underliggende. En mann og en kvinne som etter et eneste møte, et møte arrangert av familien, sa ja til å stå brud og brudgom. Jeg vet lite om hvordan dette møtet artet seg. Om det var en umiddelbar gnist, eller kanskje til og med kjærlighet ved første blikk. Uansett, var det et to dypt alvorspregede mennesker som sto foran alteret på bryllupsdagen sin. Med blikk godt plantet i kirkegulvet repeterte de ekteskapsløftene til hverandre, og med skjelvende hender plasserte en ring på hverandres finger.   

Noen måneder tidligere hadde vi bodd en knapp uke hos hun som nå var brud og familien hennes. På mange vis var det et annet menneske som ble fulgt av sin far opp kirkegulvet denne dagen. Det var tydelig at den trygge og rolige jenten vi ble kjent med, nå hadde et annet sinnelag. Det tynne sløret for ansiktet hennes, var ikke nok til å dekke et nervøst uttrykk som gjemte seg bak, tydelig tunget av seremoniens alvor. Mine øyne rettet seg i hovedsak til bruden, ettersom det var hun jeg kjente. Likevel var de tydelig at også brudgommen delte hennes følelser. For meg framsto noe hensynsløst ved det hele, på kanten til brutalt. Å binde to mennesker, praktisk talt fremmede, sammen på denne måten.  

For mange av oss har arrangert ekteskap utelukkende negative konnotasjoner. For min del har det vært forbundet med kvinneundertrykkelse, tvang, og av en eller annen grunn synonymt med barneekteskap. Etter jeg kom til Nepal, har jeg fort måttet innse at jeg har feilet i å anerkjenne nyansene i de ekteskapsformene som ikke passet inn i min ide om hva et “moralsk ekteskap” er. Bryllupet jeg var vitne til denne dagen var et arrangert ekteskap, ja, men det var verken et tvangsekteskap eller et barneekteskap. To voksne mennesker sa ja til giftemål, sant nok etter familiens tilretteleggelse, men like fullt var de de to som gav hverandre sitt ja.  

Gang på gang har jeg snakket med unge jenter og gutter, godt utdannede og reflekterte, som sier at de ikke ønsker et såkalt “love marriage”, men heller foretrekker arrangert ekteskap. På svar om hvorfor de ønsket seg denne formen for ekteskap, har jeg fått høre omfattende utredninger som argumenterte for at arrangert ekteskap simpelthen fungerer bedre, og hvordan statistikken ser ut til å være på deres side. Til tross for at jeg ikke har konkrete referanser å vise til, har jeg blitt fortalt at tallene viser lykkeligere ektepar og lavere skilsmissetall for ektepar med arrangert ekteskap. Ideen er den, at kjærligheten skal vokse seg sterkere med tiden, i kontrast til par som begynner som kjærester i et “forelskelsesrus” hvor gnisten, angivelig, sakte men sikkert dør ut.  

Jeg prøvde å huske på dette under bryllupsseremonien, men med bakgrunn fra en kultur hvor bryllupsdagen gjerne beskrives som “den lykkeligste dagen i ens liv”, var det å se et anspent og nervøst brudepar svært påfallende. At dette kunne være starten på et langt og lykkelig ekteskap virket for meg nærmest absurd. Dette skulle jeg likevel få avkreftet bare to dager senere, med en melding fra bruden som utrykket stor begeistring for ekteskapet så langt, samt optimisme for fremtiden deres sammen. Da jeg forsiktig spurte om hvorfor hun på bryllupsdagen virket litt nærmest litt trist, svarte hun hun selvsagt var trist. Et av livets kapitler var over, men like fullt var hun klar for å ta fatt på et nytt.  

Det er mye det kan sies om hvilken rolle ekteskapsinstutisjonen spiller i det nepalske samfunnet. Hvordan det i stor grad forblir en sosial forventning, til hvordan tradisjonelle kjønnsroller fremdeles rår innen ekteskapet. Likevel har jeg fått ny innsikt i hvordan selve betingelsene for kjærligheten i stor grad er påvirket av kultur og samfunn. Selv om det fortsatt klinger rart å høre at en “gleder seg til å bli ordentlig kjent med sin ektefelle”, har jeg en ny funnet forståelse av at et ekteskap inngått på andre premisser kan være, ja, like ekte.